Elisabeth Bie, Publisert 25.04.2007 13:34

Stavangerartisten HOH (Helge Olav Øksendal) søker en slags uforutsigbar likevekt på sitt tredje album.

Hans hypnotiske elektronika får aldri bli for melodisk, for vakker, for mørk eller for eksperimentell. For eksempel er den vevre stemningen i «To the lighthouse» balansert med skurr og knitter som gir låten den rette kløen.

«Bestemor» (en hyllest til HOHs viktigste forbilde) er et album med mange rom og lang levetid: fengende, umiddelbart, men intrikat. Fra den lyse starten beveger albumet seg over i hardere og mørkere farvann. Både den intense, Prodigy-inspirerte «What up?» og den black metal-inspirerte «Erlöser» får maks ut av den hypnotiserende effekten av intrikate, men også monotont repeterende temaer.

Høydepunktet er en utrolig fascinerende versjon av The Doors-låten «Love street», full av solskinn og truende mørke på samme tid. Som en ekstra snedighet er et vridd tema fra Chris Isaac-låten «Wicked game» brodert inn.